Dette er en anonym slankeblogg. Jeg trenger den for å motivere meg selv, og muligens motivere andre, hvis det er noen som kommer til å lese bloggen min.
Jeg har alltid vært stor, blitt mobbet hele livet mitt pga vekta mi, og blitt kalt de utroligste ting av folk. Det sjokkerer meg hvor ondskapsfulle folk faktisk kan være, til og med de du trodde var vennene dine.
Jeg bryr meg veldig mye om hva folk mener om meg, og dette har ført til at jeg har utrolig lav selvtillitt. Tar meg nær av alt folk sier, og prøver å høre etter hva folk sier bestandig hvis de hvisker, og hvis jeg ikke hører det, eller de ikke vil fortelle meg hva de snakker om så antar jeg bare at de snakket om meg, om hvor feit og stygg jeg er. Jeg tar meg selv av og til i å tenke: Oi, denne var jo fin på meg, men så sier det inni meg: Fin? Hah, ja du kan jo bare tro det. Alle andre syns du er feit og stygg, og det kommer du alltid til å være også. Innse det, ditt fleskeberg.
Jeg er veldig flink til å skylde på mamma for at jeg ser ut som jeg gjør, det er hennes feil at jeg har overspist i alle disse årene, det er hennes feil at jeg kjøper meg godterier og gjemmer de på rommet mitt så hun ikke skal finne de, alt er hennes feil. Og når hun sier at hun skjønner hvordan jeg har det.. Det er ingenting som erger meg mer, for hun skjønner faktisk ikke hvordan jeg har det, for hun har aldri vært overvektig, hun har aldri blitt kalt tjukk, hun har aldri måttet være bekymret når hun gikk på butikker for at de kanskje ikke ville ha størrelsen hennes, hun har aldri grått i flere timer fordi at noen ropte fleskeberg etter henne på tur hjem fra barneskolen. Hun skjønner ikke, men alikevel sier hun at hun gjør det? Jeg vet jo at det ikke er hennes feil at jeg ser ut som jeg gjør, jeg blir jo sur på henne med en gang hun spør meg om trening, og det resulterer som oftest i en stor krangel. Jeg er veldig glad i mamma'en min, og jeg skylder ikke på henne mer. Men mamma? Du skjønner IKKE hvordan jeg har det.
Etter flere år med overspising er det ikke lett å legge fra seg vanene, spesielt ikke når de andre i familien ikke klarer å følge på. At jeg er avhengig av godterier er det samme som at du er avhengig av røyk. Jeg må ha det. Jeg vet at jeg ikke trenger det, men jeg føler at jeg MÅ ha det. Jeg vet jo at jeg klarer å slutte, så lenge jeg har en dag i uka hvor jeg får ha ett fritt måltid, en dag i uka hvor jeg kan få kose meg med akkurat det jeg vil under ett måltid, fordi jeg har fortjent det for å ha vært så flink å vært på trening 6 dager i uka. Jeg vet det. Men jeg sliter med motivasjon. Jeg vil veldig, men jeg orker ikke. Jeg håper at med denne bloggen jeg kanskje kan få litt mer motivasjon, og faktisk stå på. Nå har det jo vært sommerferie, og det har vært slappe dager, har jo trent litt, men ikke i nærheten av det jeg burde gjort. Og matvanene mine er tilbake til der de var før jeg fikk programmet.. Jo, for dere skjønner, jeg har gått på et slankeprogram, eller, vi fikk vel ikke lov å kalle det slanking, men en livsstilsendring. Dette betalte jeg i underkant av 2000,- kr for, og det virker. Jeg vet det virker, det er ikke noe hokuspokus med det. Det er en livsstilsendring, det er hardt, men det gir resultater. Det er trening 6 dager i uka, gå-tur på 30 min HVER dag før frokost, sunt kosthold og en dag hvor du får ha ett fritt måltid. Der kan du ha både forrett, hovedrett og dessert! Fordi man kan ikke ta bort alt som man er glad i, for da klarer man ikke å holde ut i lengden, og har du en dag i uka (feks lørdag) hvor du vet at du skal få noe godt, så hjelper det deg å stå på enda hardere for du VIL fortjene det frimåltidet.
Da jeg var på min første veiing, veide jeg 98.6 kg. Det er nesten 100 kg.. Jeg ble kvalm da jeg så tallet. Det kan ikke være sant, tenkte jeg, og jeg begynte rett og slett å gråte. Treneren min sa at du får lov til å gråte, men nå er dette slutt, ikke sant? Og jeg var enig. Jeg fikk bli med på gruppa, selv om målgruppen egentlig var for de over 25, og jeg var bare 19. Jeg var kjempeglad, og gledet meg til å begynne.
Jeg fikk beskjed om å ta bilde av meg selv i undertøy, for å sammenligne med når jeg var ferdig.
Jeg fulgte programmet, og merket godt forskjellen på energien min, humøret mitt, ja, på alt egentlig. Men så ble jeg syk, og var syk i over en mnd.Jeg klarte ikke å dra meg vei på trening for jeg hadde intens hodepine konstant, og var tett i nesen osv. Treneren min sa til meg før jeg begynte på programmet at det var INGENTING som var god nok unnskyldning for å ikke trene, men hun har tydeligvis aldri hatt skikkelig hodepine, for å trene når det kjennes ut som om hodet ditt sprenges, det er ikke akkurat deilig. Så jeg gav opp.. Fikk heller ingen god oppfølging. Begynte å spise usunt igjen, trente ikke, gjorde rett og slett ingenting. Sånn har de siste månedene vært, og jeg har prøvd å være aktiv, men det er verre på matfronten. Med programmet gikk jeg ned 8.6 kg på kort tid. Jeg har gått opp 3 kg etter jeg slutta, det vil altså si at jeg veier 93 kg nå. Men nå har jeg bestemt meg for at det er slutt! Jeg skal ikke opp i vekt mer, jeg skal NED! Og vekta skal holde seg nede. Jeg fikk litt motivasjon i dag, da jeg sammenlignet bildene jeg tok før jeg begynte på programmet med bilder jeg tok i dag. Du ser tydelig en forandring. Bildene fra før programmet er dårligere enn bildene fra i dag, fordi de er tatt med mobilkamera mens de andre er tatt med digitalkamera.
Og ja, jeg vet jeg har fine "grannypanties" ;-) Jeg mener heller ikke at jeg har en fin kropp nå, men den skal komme, og jeg skal ikke gi meg igjen.
